I 2006 la EU fram en moderniseringsstrategi for høyere utdanning (Moderniseringsagendaen), hvor det ble lagt opp til tre store reformer. Disse dreide seg om reformer innen studieprogrammer, finansiering og styring. Denne strategien skal opp til revisjon i år, og nå ser man at skolepenger blir en stadig større del av denne strategien. Dette må vi være obs på.
Norge har nasjonal autonomi over utdanningssektoren, og makten skal ligge hos Kunnskapsdepartementet. EU har ingen rettigheter når det gjelder lovgivning på høyere utdanning, men de er allikevel en sterk premissleverandør for hele Europa. EU ser på høyere utdanning som et viktig virkemiddel for å følge opp målene i EU2020, EUs strategi for å skape sysselsetting og vekst i Europa gjennom utvikling av en konkurransekraftig, kunnskapsbasert, miljøvennlig økonomi og et sosialt inkluderende samfunn. Og dette er det jo tross alt mulig å være enig i. Utdanning er viktig i et demokratisk og opplyst samfunn, og bidrar, i det minste indirekte, til økonomisk utvikling.
EU mener at det trengs en modernisering av universitetene for at Europa skal være konkurransedyktig med resten av verden, og til grunn for dette ligger Moderniseringsagendaen. Det er flere problemer med denne:
Styringsstrukturene: EU mener at universitetene drives for lite effektivt, og ønsker gjennom å reformere styringsstrukturene å effektivisere driften. Reformene går i all hovedsak på å få flere eksterne representanter og representanter fra privat næringsliv inn i styrene. Det som er kritikkverdig er at Universiteter er noe grunnleggende annerledes enn bedrifter, målet er ikke økonomisk vinning men økt kunnskapsproduksjon. Videre gjenspeiler ikke tankegangen bak reform av styringsstrukturen en helhetlig tankegang om styringsstrukturen. Hvor er de ansattes representanter? Studentenes stemme?
Pensum: EU ønsker å innføre en politisk styrt reform av hva universitetene skal ha på pensum. Dette er en debatt om hvorvidt vi skal utdanne godt faglig sett kvalifiserte arbeidstakere som i stor grad kan omstille seg til endringer i samfunnet, eller om vi ønsker arbeidstakere så snevert utdannet som mulig slik at de kan starte å arbeide på en Marcedes Benz -fabrikk, men ikke hos en konkurrent. På godt engelsk, long term eller short term employability.
Finansiering: EU mener at det er et stort problem at universitetene får størstedelen av finansieringen sin fra staten, og ønsker at universitetene skal diversifisere inntektskildene. Dette kan være greit dersom det er snakk om en noe større andel prosjektfinansiering, oppdragsforskning eller søknader om midler fra EUs forskningsfond, men EU bruker nå skolepenger som en legitim inntektskilde for universitetene, og de anbefaler land som ikke har skolepenger å innføre dette. Hvordan dette henger sammen med målsetningen med en bredere og likere tilgang til høyere utdanning (les: inkludering av minoritetsgrupper og lavere sosioøkonomiske grupper) er utenfor min fatteevne. Skolepenger er, og vil alltid være, en barriere til høyre utdanning. Dette til tross subsidierte stipend- og studielånsordninger.
Ett av de viktigste prinsippene i norsk høyere utdanning er at all høyere utdanning skal være gratis. Til tross for enkelte partiers lefling med skolepenger for internasjonale studenter er det fortsatt bred politisk enighet om dette i Norge, og ikke minst av regjeringen selv. Jeg etterlyser derfor en sterkere innsats fra Kunnskapsdepartementet og regjeringen til å fjerne skolepenge-fokuset fra Moderniseringsagendaen. Jeg synes det er underlig at de nærmest er fraværende i debatten, og det gjør meg bekymret. Vi må ikke la EU sette premissene for norsk høyere utdanning.
